Jean Michel Jarre i Oslo Spektrum

Så ble det til slutt slik at jeg kjøpte billett til Jean Michel Jarre i Spektrum. Jeg hadde tenkt på det lenge, men det skulle faktisk drøye til samme dag som konserten, før jeg fikk bestemt meg og bestilt billett. BIG MISTAKE!!
Joda, jeg skjønte ganske fort at utsikten ikke ville bli optimal der jeg havnet på "beste mulige plass" på felt 115. Og jeg var faktisk også i tvil om jeg i det hele tatt skulle gidde. Men det skulle da altså vise seg at jeg gadd. Jeg antok jo at det ville være skjermer på siden av scenen som ville bidra til nogenlunde bra sikt selv på sidene. Det hadde funket før, og ville sikkert funke igjen.

Broren min og forloveden hans og jeg satte oss ned på plassene 2, 3 og 4 på felt 115 omtrent ti på åtte. Vi satt 3 rader over gulvet, med utsikt omtrent 90 grader rett på scenen. For oss, i alle fall. Om Jean Michel hadde brydd seg med å finne frem en gradeskive, ville vi vært nøyaktig 180 grader fra der han sto. Det er klart, det skulle ikke mer en en liten vridning på hodet, så hadde han sett oss. Det gjorde han ikke. Men vi så ikke så mye av ham heller. Og vi hørte enda mindre.

Ganske nøyaktig klokken åtte ble det liv i publikum, som indikerte at noe var i ferd med å skje. Og joda, plutselig kom det litt lys på scenen og noen hvite laserstråler pekte skrått ned mot scenekanten. Og ut av lyset kom Jean, denne Michel Jarre som vi hadde ventet på.
Publikum hylte av iver og begeistring. Jeg syntes vel egentlig at de var vel overivrige, men har såpass selvinnsikt at jeg forstår at enkelte er større fan av franskmannen enn meg. Men jeg moret meg likevel, til tross for den dempede begeistringen.

Til slutt var Jean Michel ute av lyset og han spilte litt på den håndholdte synthen sin. Eller var det et keyboard? Jeg har alltid vært litt usikker på hvor grensen går. Men spilte gjorde han. Bare veldig lavt.
Jeg tenkte at dette kanskje bare var en introsekvens og at lyden ville øke etter første nummer, og smilte derfor tappert til brodern og Jeanette som forloveden heter. Brodern heter for øvrig Anders. Det var jo jeg som hadde invitert dem med på konsert, så jeg følte et visst ansvar for at opplevelsen skulle bli bra. Til tross for dritdårlige plasser. Så utgangspunktet var dårlig, men jeg håpet av opplevelsen i sin helhet raskt ville heve den dårlige starten. Men neida...
For da den andre låta begynte var lyden fortsatt like lav. Jeg kunne snakke med brodern over hodet på Jeanette uten å heve stemmen, og likevel hørte han meg helt fint. Og sånn skal det da ikke være på konsert, selv om man sitter et stykke til siden for scenen?!

Det ble ikke sånn at vi fortsatte å prate, selv om vi faktisk kunne det. Nei, vi hadde jo betalt nærmere 500 kroner per billett, så vi ønsket selvfølgelig å få valuta for pengene. Men jeg må innrømme at for hvert minutt som gikk sank motet i meg mer og mer. Lysshowet som Jarre er så kjent for, så bare ut som spinkle lys fra scenen, og da hjalp det lite at det danset et lystig mønster på publikumerne bakerst i salen.
Det var antagelig allerede under den fjerde låta jeg innså at kvelden ville være langt mer fascinerende om jeg hadde blitt hjemme og sovnet foran lavalampen min.
Etter hvert ble jeg også mer og mer irritert over over at låtene var så kjedelige. Hver låt fremsto bare som en 30 sekunders melodilinje som ble gjentatt i 5 minutter, og det var det.
Nå er det sikkert mange som ikke liker Jean Michel Jarre som er helt enig med meg i akkurat det. Men i utgangspunktet har jeg veldig sans for denne eksentriske franskmannen som var så nyskapende på 70-tallet og har inspirert et utall forskjellige artister opp gjennom tidene. Ja, selv jeg har hentet inspirasjon i min musikk fra Jarre, selv om det i seg selv ikke betyr noe for noen andre enn meg selv. Men der og da hadde jeg vanskelig for... Nei, det var faktisk helt umulig for meg å se noe positivt i noe av det som skjedde der foran meg. Og når spottene på siden av scenen som sto vendt mot oss blinket i ett sett under en hel sang (en av de med tall bak seg), og de blinket så sterkt at vi måtte sitte og myse hele tiden og derfor så enda mindre, var det like før jeg reiste meg i protest og gikk. Jeg hadde i alle fall ingen lyst til å klappe da låta var ferdig.

Joda, det var selvfølgelig moro å være tilstede, og jeg kjente jo igjen de aller fleste låtene de spilte. Men da lyden var så dårlig, var det lite som minnet om en konsert.
Lyden hørtes ut som om den kom fra en boomblaster som sto 20 meter fremme, med høyttalerne vendt bort fra meg. Det fantes ingen nyanser i lydbildet. Det var helt flatt og i mono, noe som kler Jarre svært dårlig. Og vi kunne bare glemme å høre hva han sa når han en gang i blant tok mikrofonen for å snakke til publikum. Det kunne sikkert være vanskelig nok å forstå hva han sa, da han snakket dårlig engelsk med veldig tydelig fransk aksent, men da lyden ikke bar vår retning i det hele tatt, måtte vi ta til takke med enkelt ord her og der. Det var tydeligvis bare fyren bak meg som ikke følte det gjorde noe, men som jublet bare av å se franskmannen stå der med mikrofonen. Han var også så ivrig at han ikke kunne la være å rope: "LYS!!!" hver gang han så lysene fra scenen sveipe over publikum. Jeg sier ikke at han var litt kort, men jeg er sikker på at han ved et enkelt øyekast kunne fortelle meg akkurat hvor mange mennesker det var i Spektrum den kvelden.

En konsert med Jean Michel er ganske så annerledes enn for eksempel en rockekonsert. Det er vanskelig å ta del i låtene, for det er ingenting å synge med til. Man kan selvfølgelig nikke med og klappe takten, men utover det er det ingen form for deltakelse. Man setter ikke bare i gang med å nynne med, selv om det nok var de som gjorde det også. (Hvorfor gjør dere sånt?!?)
Og nettopp fordi man ikke kan ta del i musikken på noen måte, er det kun lyden og det visuelle man får opplevelsen fra. Og når man går glipp av begge deler, er det ikke mye igjen av konsertopplevelsen.

Jeg satt et øyeblikk og tenkte på konserten som en sirkusforestilling. Man setter seg ned på krakken sin i sirkuset, og første akt ut er hestene. Så tenker man: Jaja, hester er ikke det mest spennende her i verden, men man sitter og ser på og lar seg underholde en stund. Problemet er bare at hestene aldri forsvinner. De bare løper rundt i sirkel i én time og tre kvarter, uten annen variasjon enn at de fire musikerne over inngangen til manesjen bytter melodi en gang i blant.
Det var min konsertopplevelse.
Andre ganger var det som å se på en liveoppvisning av Pimp my ride, da musikerne hele tiden sto med bøyde hoder og vred på noen knotter og skrudde på noen brytere, fullstendig uten innlevelse eller engasjement. Nå skal det sies at jeg ikke har sett så mange episoder av programmet, og jeg har ikke så god greie på bil, men det var sånn jeg opplevde det. Bare at de spilte en cd med Jean Michel i bakgrunnen et eller annet sted.

Som sagt, det fantes ikke mange lyspunkter for meg der og da, noe som jo er helt utrolig på en konsert med så mye lys og laser. Og jo lenger ut i konserten jeg kom, jo mer irritert ble jeg. Jeg hadde faktisk så mye sinne og engasjement i meg, at jeg i løpet av den første timen hadde skrevet hele dette blogginnlegget i hodet, men da med tittelen: Jean Michel Gjesp.

Men så kom altså vendepunktet...
Jean hadde nettopp gått ut for annen gang, og mange i salen reiste seg for å gå, tilsynelatende godt fornøyde med konserten. Anders og Jeanette reiste seg også for å gå, men ettersom lyset ikke kom på, antok jeg at vi ikke hadde sett eller hørt det siste fra Jarre ennå denne maikvelden. Jeg hadde rett i det. Jean Michel vendte tilbake enda en gang, og satte i gang med min favorittlåt Rendez Vous II. Det var da jeg så mitt snitt til å et annet sted i salen, så vi i alle fall kunne få se scenen i sin helhet før vi gikk. Det var da konserten staret for oss.
For allerede da vi kom foran scenen var lyden en helt annen. Og ikke bare det. Det var faktisk lyd. Og god lyd. Det var detaljer i lydbildet og lyden kom faktisk i stereo!!
Og hvem skulle vel tro at de spinkle lysstrålene vi så fra de opprinnelige plassene våre faktisk var et helt nettverk av laserstråler som fylte hele salen!? Ja, rent bortsett fra på siden der vi satt, da. Det ble også veldig klart for oss da vi kom oss foran scenen at høyttalerne den kvelden kun var rettet fremover, noe som raskt forklarte hvorfor vi nesten ikke hørte noe på vår side.
Men da vi sto der de siste 10 minutten av konserten og lot lyden og lyset og laseren strømme over oss, var det faktisk så jeg tenkte at dersom den laserharpen hans nå skulle fall over ende og dele meg som et hardkokt egg, så hadde det nesten blitt en hyggelig slutt på det hele. I ettertid er jeg derimot veldig glad for at det ikke skjedde.

Så konserten endte faktisk godt for oss, selv om vi tilbragte 90 prosent av tiden i et vakum uten lyd og lys. Og jeg må innrømme at jeg er litt ambvivalent akkurat i forhold til det. For alle de negative tankene og hatske frasene jeg hadde brukt halvannen time til å komme opp med, mistet all sin kraft da jeg skjønte hvordan konserten hadde vært for de som hadde gode plasser hele tiden. Samtidig var jeg naturligvis veldig glad for at jeg fikk en liten Jean Michel-opplevelse den kvelden, ettersom det jo var det jeg hadde betalt for å få.
Så derfor vender jeg nå all min misnøye og hatefulle tanker til arrangøren av konserten som tror at det bare er å dytte inn noen hundre flere stoler helt ute på kanten av salen, for å få inn enda litt mer penger. Og det til tross for at de vet at opplevelsen vil være som å overhøre musikken fra iPoden til sidemannen på t-banen, samtidig som en lyspære som holder på å gå, står og blinker.
Hadde det vært tomt for billetter da jeg logget meg på Billettservice den morgenen, hadde jeg tenkt: "Jaja", og sikkert syntes det var litt kjipt. Men å legge ut billetter til plasser der hverken lyd eller show er lagt til rette, er bare frekt. Man antar jo at man skal få se og høre en konsert når man kjøper billetter. Mye kunne nok ha vært fikset med et par store skjermer på hver side, slik at også de på sidene kunne se showet. Og så måtte selvfølgelig også noen høyttalere vinkles slik at lyden nådde til de setene.
Nei, jeg føler at noen skylder meg penger. Og aller først skal jeg heve stemmen til Billettservice.